Hva er disiplinære tiltak i en varslingssak?

Disiplinære tiltak eller sanksjoner er den reaksjonen eller «straffen» dere i varslingsutvalget bestemmer at den som har brutt retningslinjene skal få.

Når noen bryter retningslinjene i organisasjonen er det flere grunner til at dere reagerer med sanksjoner. For det første er det for å markere overfor den som begikk bruddet at dere ikke godtar slike overtramp. Det handler for det andre om å ivareta tryggheten og sikkerheten til den som er utsatt i saken. Dersom et medlem blir utsatt for et overgrep, skal hen kunne fortsette å være aktiv i og føle seg trygg hos dere, og slippe å møte den som begikk overgrepet i organisasjonen. For det tredje handler det om å ivareta tryggheten til alle i organisasjonen. Dersom en tillitsvalgt eller et aktivt medlem hos dere har begått grove brudd på retningslinjene, er det kanskje nødvendig å utestenge vedkommende fra organisasjonen for å sikre at det ikke gjentar seg. Tillitsvalgte som ikke har god forståelse av sin rolle og til og med bryter reglene, er ikke tilliten verdig til å ha verv.

Disiplinære tiltak varierer i alvorlighetsgrad. Som organisasjon står dere fritt til å velge hvilken sanksjon dere vil ilegge, så lenge det er i tråd med vedtektene og retningslinjene deres. Det er som regel de etiske retningslinjene (eller tryggretningslinjene) som definerer hvilken gruppe som har mandat til å ilegge hvilke sanksjoner, samtidig som vedtektene gjerne definerer muligheten for å ekskludere medlemmer fra organisasjonen. LNU anbefaler at gruppa som behandler varselet (varslingsutvalget eller AU) også har mandat til å ilegge de nødvendige sanksjonene og at dette vedtaket kan ankes til et annet organ i organisasjonen, for eksempel sentralstyret.

Eksempler på sanksjoner dere kan ilegge:

• Muntlig advarsel
• Skriftlig advarsel
• Begrensninger i hvilke aktiviteter og arrangementer hen får delta på
• Fratagelse av verv
• Midlertidig utestengelse fra organisasjonen for en gitt tidsperiode
• Utestengelse fra deltagelse i organisasjonen
• Eksklusjon fra organisasjonen

Hva slags sanksjon den som har brutt retningslinjene skal få avhenger først og fremst av hvor alvorlig bruddet var. Dersom det er snakk om et så alvorlig overtramp som en voldtekt eller et annet seksuelt overgrep vil det være nærliggende å ekskludere den som har begått overgrepet fra organisasjonen. Er det derimot snakk om et mildere brudd er det kanskje tilstrekkelig med en advarsel om å endre oppførsel.

I tillegg til alvorlighetsgrad vil det også spille inn om den det er varslet om har brutt retningslinjene tidligere eller ikke. Har hen det er varslet om for eksempel fått en advarsel om å endre oppførsel etter en tidligere varslingssak, men så likevel brutt retningslinjene en gang til, vil det gjøre det naturlig å ilegge en strengere sanksjon selv om selve bruddet ikke var så alvorlig.

Alder, modenhet og om hen som brøt retningslinjene er tillitsvalgt eller ikke, kan også påvirke vurderingen deres. Er for eksempel den som begikk et overgrep betydelig eldre enn den som ble utsatt kan det gjøre saken mer alvorlig. Det samme gjelder dersom den som begikk overtrampet har verv og makt i organisasjonen. Organisasjonen bør kunne forvente mer av sine tillitsvalgte.

Hvorvidt den som har brutt retningslinjene angrer og innser at det hen gjorde var galt kan dere også ta med i vurderingen. Det betyr selvfølgelig ikke at dersom man begår et overgrep og angrer etterpå, så slipper man disiplinære tiltak. Dette vil først og fremst gjelde for mildere brudd. For eksempel vil man se mer alvorlig på en sak dersom den det er varslet om ikke viser forståelse for at å bryte andres grenser ikke er greit.

Det kan på en måte virke logisk å på forhånd lage en liste over hvilke brudd på retningslinjene som skal få hvilke sanksjoner. Utfordringen er bare at ingen saker er like, det finnes alltid nyanser og forhold som gjør kan gjøre en sak litt mer alvorlig enn en annen, selv om det teknisk sett er snakk om samme brudd. Retningslinjene kan dessuten bli brutt på så utrolig mange forskjellige måter at det vil være umulig å lage en utfyllende liste. Derfor må vurderingen om hvilke sanksjon som skal gis vurderes for hver enkeltsak.